Jeg derimot, ble enda en gang minnet om da ingen kom i min bursdag. Og da var jeg voksen.. men det er langt nede i historien.
Dette startet med ei lita jente som hadde 4 eldre søsken og hadde en fin tid som lillesøster. Min eldste søster fikk barn alt da jeg var 1 år, så jeg ble tidlig tante. Og hun fikk nr.2 da jeg var 4. Vi er mer eller mindre vokst opp som søsken, da jeg var veldig mye hos min søster som lita. Jeg har en søster som da er 17 år eldre enn meg og en som er 15 år eldre enn meg. Så har jeg en bror som er 6 år eldre enn meg, og en søster som er 4 år eldre enn meg. Disse to var jo litt nærmere meg i alder, de var store og gikk på skolen. Jeg husker at jeg syns det var spennende når de satt å gjorde lekser, da skulle jeg gjøre det samme. Jeg gledet meg til å begynne på skolen, og jeg lærte å lese og skrive før jeg begynte. Dette kan jeg uten tvil takke mine søsken for.
Jeg var en guttejente da jeg vokste opp. Jeg elsket å klatre i trær, leke med biler, bli skitten og grave i søla, men jeg likte også å leke med dukker. Både baby dukker og Barbie. Man skulle da tro at jeg var ei tøff jente, men det var jeg nok ikke.
Så begynte jeg på skolen, og det var stort. Jeg gikk på en liten skole, vi var ikke mange elever i hver klasse og i mangel på klasserom måtte vi dele rom. 1 og 6 klasse gikk alene. 2 og 3 delte et klasserom og 4 og 5 delte et. Det var stort å komme opp i 2 klasse å dele klasserom med de store 3 klassingene. Og jeg trodde det skulle bli stas å komme opp i 3 klasse å da dele med di nye 2 klassingene. Det ble det ikke. Av en eller annen grunn ble jeg hakkekyllingen. Etter hvert var det en jentegjeng i klassen under som regjerte og jeg fikk gjennomgå. Og jo høyrer opp i klasse vi kom, jo verre ble det.
Jeg ble mobbet fordi jeg var høyere enn de andre, tykk (noe jeg vet, logisk sett at jeg ikke var), hadde arvede eller billige eller hjemmesydde klær, at jeg stotret og stammet når jeg skulle lese høyt osv. osv. Til å begynne med sa jeg ifra hjemme, men alt jeg fikk til svar var: du må ikke bry deg om det. Eller: du må lære deg å svare tilbake. Jeg prøvde å si at jeg ikke klarte å svare, at jeg ble stum og alt stokket seg inni meg. Jeg fikk bare til svar at jeg måtte bli tøffere og bare svare det eller det tilbake. Etter hvert som mobbingen eskalerte, ble jeg rett og slett ikke trodd. Så til slutt orket jeg ikke si noe mer hjemme.
Jeg var ei jente som ikke klarte å si ifra, ei som tok lett til tårer og hadde dysleksi. Og gjett om jeg fikk høre det, og gjett om de brukte det mot meg. Dette med dysleksien var jo ukjent farvann på 70-tallet, men jeg fikk det bekreftet som 26 åring.
Hun som var lederen av denne jentegjengen, "mistet" en gang pennalet sitt. Da gikk jeg i 4 klasse. Hun gikk da til læreren å sa at hun hadde sett at jeg var på klasserommet og hadde tatt det. Jeg hadde jo ikke det, og lot dem se igjennom sekken min. Der var det ikke annet enn mine ting. Etter et par dager dukket pennalet hennes opp på jentedoen, blyantene var brukket og pennalet var vått. Hun sto å hylte høyt at dette var det jeg som hadde gjort. Læreren kom å hente meg, jeg var som et spørsmålstegn for jeg ante ikke hva dette var. Jeg begynte å gråte da jeg skjønte hva jeg var blitt beskyldt for, men læreren bare fortsatte å spørre hvorfor jeg hadde gjort det. Til slutt sto jeg der i gangen og hikstet av gråt fordi jeg ikke hadde gjort noe galt. Læreren trodde meg ikke, han trodde henne. Ikke ble mine foreldre kontaktet og i alle fall ikke hennes. Man gjorde jo ikke sånt på den tiden, dette var på 70 tallet. Mobbing var ikke et tema. Jeg fortalte ikke om dette hjemme.
En annen gang var det skapet med skrivebøker og annet utstyr, som sto i klasserommet, som ble robbet. Mye av det ble puttet i sekken min, men hvor de gjorde av resten vet jeg ikke den dag i dag. Jeg fikk i alle fall hele skylden og ble som vanlig ikke trodd. Jeg fortalte ikke dette heller hjemme.
Stort sett var det frekke og spydige kommentarer de kom med, men jeg har enda arr på venstre håndledd etter neglene til hun som var lederen av denne jentegjengen. Det er bevis nok på at det var mer enn drittkasting. De synes nok det var gøy å få meg til å gråte.. for det gjorde jeg, mye. Det gjør jeg den dag i dag også. Jeg er den veldig lettrørte typen.
Husket et spisefriminutt da jeg gikk i 5 klasse. Jeg husker enda den røde vinterjakken min med store lommer på. Den jeg var blitt så glad for da jeg fikk den, den var jo ny. Selv om den var kjøpt på "Billighjørnet", der de fleste av klærne våre ble kjøpt. Men tilbake til dette friminuttet. Jeg husker ikke hvordan det begynte, det er alt for mye til at jeg husker alt, men jeg husker at jeg sto på trappa rett ved døra inn til skolen. Der følte jeg meg litt trygg, det var jo tross alt rett ved vinduene til lærerværelset. Jeg sto der med hendene på ryggen og bare kikket ned, tårene sved i øynene mine. Så kom en av lærerinnene gående, hun så meg og spurte de andre om noe var galt. De bare lo å sa at "Sigrid var ei "krægda". Da rant tårene mine. Og det ble ikke bedre da lærerinna trodde jeg var syk, "krægda" er visst en eller annen sykdom. Hun kom opp på trappa å så på meg og spurte om jeg var syk. Jeg svarte at neida, det er jeg ikke, jeg vil bare være alene. Der sto jeg å kikket ned og tårene rant i strie strømmer, men hun bare gikk inn. Ingen andre lærere kom å snakket med meg.
Frem til 6 klasse, hadde de 9 i min klasse vært ganske greie mot meg. Litt knuffing var det jo, men de var langt fra de verste. Jeg sugde til meg alt jeg kunne få av vennskap, og hadde noen få gode venninner. Husker en gang jeg skulle overnatte hos ei, vi skulle passe bestemoren hennes som hadde Altzhaimer. Bestefaren hennes var på sykehuset, så vi måtte overnatte hos henne. Sammen med henne er det rette å si. Vi måtte være der sånn at hun ikke sto opp om natta, for det gjorde hun ikke hvis det lå noen i senga sammen med henne. Men hun må ha vært våken og oppe en tur om natten, for vekkerklokka som vi så påpasselig hadde stilt, ringte nemlig ikke. Vi forsov oss til skolen, og kom alt for sent. Da vi kom dit å forklarte hva som hadde skjedd ble vi ikke trodd. Dvs, jeg fikk skylda for at vekkerklokka ikke hadde ringt. De begynte å le og var helt sikre på at jeg hadde slått den av sånn at vi ikke skulle komme oss på skolen. Hun jeg overnattet hos var ikke så veldig flink til å backe meg opp og si at det ikke var noen av oss, hun hadde jo sovet... så indirekte fikk jeg skylda for det.
Vi var jo bare 10 stk. i min klasse, så da vi gikk i 6 klasse og var størst på skolen, fikk vi lov til å sette pultene våre sammen til en stor gruppe. Vi hadde da fått rektor som lærer i flere fag, blant annet matte. Dette var et fag jeg fikk sånn noenlunde til frem til da. Han hadde en helt annen måte å lære fra seg på som jeg ikke forsto. Vi fikk også gamle bøker, der det også var en annen måte å regne på. Jeg spurte om hjelp så mange ganger at han begynte å sukke hver gang jeg rakte opp hånden. Pappa var en kløpper i matte, og prøve å hjelpe meg hjemme uten at det ble noe bedre.
Så en dag på skolen, da vi kom inn etter storefri, var min pult skjøvet langt ut til siden og ut av den fellesgruppa. Jeg bla veldig overrasket over dette, de andre i klassen min vill ikke si noe og bare snudde ryggen til meg. Da rektor kom inn for å ha matte med oss, sa han bare: "jaja, du kan vel sikkert bare sitte der du". Og da jeg trengte hjelp i løpet av timen, overså han meg totalt. Ikke én gang den timen fikk jeg hjelp.
Jeg har gode minner fra skoletiden også, bevares. Både hytteturer og klasseturen til Knutmarka Leirskole, men det er likevel de negative opplevelsene som dominerer minnet.
I 1983 var det tid for ungdomsskole, og jeg tenkte at endelig skal det bli bedre. Endelig får jeg i alle fall et års pusterom fra jentegjengen. Det fikk jeg, de plaget meg aldri nevneverdig igjen. Andre tok over den "jobben". Det er så mange episoder fra ungdomsskole tiden at jeg klarer ikke fortelle om alt. Det ble satt ut stygge rykter om meg da jeg var 15, en ringte hjem til mine foreldre og sa at han skulle "ommøblere trynet mitt" osv. Pappa ringte til faren hans, og gjorde dermed tingene enda verre på skolen.
Det aller verste var alle de stygge kommentarene, hviskingen sånn at ingen skulle høre det. Jeg nektet å lese høyt, for da kom det haglende fra guttene på bakerste rad. Da var jeg dum, teit, stygg, kunne ikke lese, jeg kunne bare reise dit peppern grodde, jeg burde holde kjeft og aldri si noe igjen.. ikke før i 9 klasse ble lærerinna vi hadde, oppmerksom på hva som foregikk. Hun tok da alle ut av timene, en og en, for å snakke med oss. Det var bare jeg som fikk vite den egentlige grunnen, hun spurte alle sammen om klassemiljøet og de hadde merket at noe ikke var som det skulle. Det var kun mine tre venninner som svarte at de hadde det, bortsett fra meg da. Mine tre veldig gode venninner i klassen, var på en måte også blant "taperne". Det var noen fra de andre klassene også, og vi fant tilflukt i gangen innenfor jentedoen, utenfor bomberommet. Alle visste at vi var der, men der fikk vi være i fred. Sakte med sikkert begynte et opprør i meg, jeg begynte å røyke og vanke blant de som gav blaffen i skolen, og jeg begynte å feste. Jeg løy til mine foreldre gang på gang. 9 klassen var et mareritt og jeg skulket mye.
Til og med som 19 åring fikk jeg kastet dritt etter meg fra en tidligere klassekamerat. Jeg skulle en tur på byen sammen med en venninne. Vi var på tur inn på en pub, da denne kom ut sammen med en kamerat. Akkurat da han passerte meg, visket/snerret han: "Støgga!" Min venninne hørte at han sa noe, men ikke helt hva. Jeg fortalte det, og hun fikk helt sjokk. Hva i alle dager var det for oppførsel??? Jeg hadde da ikke sett han på 3 år, ikke siden vi gikk på skole sammen..
Jeg har lurt på mange ganger hva som får en 19 åring til å si noe sånt. Ja egentlig uansett alder.
Mobbing er en grusom ting å gjøre mot andre, uansett!
Den bursdagsfeiringen jeg skrev om til å begynne med, var min 29 årsdag. Jeg og min venninne fant ut at vi skulle ha fest, jentefest. Jeg inviterte mange, husker ikke nå verken hvor mange eller hvem. Alle takket ja, og jeg forberedte fest. Kjøpte inn mat og laget en stor gryte med gryterett, jeg kjøpte inn drikke og snop og gledet meg veldig. Klokken gikk, og gikk og gikk, og ingen kom. Ingen ringte å meldte avbud eller noe, og jeg fikk heller ingen unnskyldning eller forklaring i etterkant. Dette gjorde jo ikke selvtilliten min bedre. Og dette henger igjen nå når jeg skal prøve meg på ny jentefest. Nå vet jeg at det er flere som kommer og at de som ikke kan komme har en helt fin grunn til ikke å komme, men redselen er der inne og stikker likevel.
Høsten 2006 flyttet jeg og de to yngste sønnene mine, til Oslo. Etter 5 år på Melbu, var jeg veldig klar for en skikkelig forandring i livet mitt. Leiekontrakten på huset nærmet seg slutten og husverten visste ikke om han skulle selge eller fortsette å leie ut. Det var ikke noe å få leid der, min kusine hadde trålet markedet bare en mnd før meg. Så vi valgte å ta det store skrittet å flytte langt, helt til Oslo.
Noe jeg ikke har angret på i det hele tatt. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har det så bra nå som jeg aldri før har hatt det.
Jeg fikk komme til revmatolog på Diakonhjemmet sykehus i 2012, og der fant de ut hvorfor jeg har vondt i kroppen og sliter med søvn og at jeg alltid var sliten. Jeg har Fibromyalgi og psoriasis artritt. Jeg har operert høyre skulder enda en gang, og nå fungerer den. Jeg går på sarotex, som hjelper meg med å sove. Jeg er aldri uthvilt, men jeg sover.
For to år siden var jeg på Jeløy Kurbad pga. Fibromyalgien, og der lærte jeg masse. Jeg lærte blant annet at trening ikke er farlig, tvert imot, det er det viktigste jeg gjør. Jeg har trent fast i to år nå, og holder smertene i sjakk og klarer å ha et lite overskudd i hverdagen.
I august i 2014 ble jeg 100% ufør, etter å ha slitt med smerter og og slitenhet siden 1997, men vært i NAV systemet siden 2001. Det var både godt og vondt å bli ufør, men nå har alt roet seg rundt meg. Jeg slipper å være med på den ene tingen etter den andre, som NAV bestemmer. Siste runde var høsten 2013, da fikk jeg kranglet meg til at det da måtte være arbeidsevne vurdering, ikke bare arbeids vurdering. Konklusjonen var klinkende klar: jeg har dessverre ikke noe arbeidsevne, jeg klarte ikke jobbe 50%, gikk ned til 25%, men klarte ikke det heller. Så nå har jeg treningen og hobbyen min, scrapping, som jeg fyller dagene med. Jeg har et lite overskudd, men ikke så mye. Men så lenge jeg har det sånn som nå, så er det greit. Sykdommene vil fortsette å utvikle seg, men ikke så fort. Fingrene er krokete og det dukker opp nye artroser rundt om i kroppen, men det må jeg bare leve med og fortsette å trene.
Jeg har også funnet kjærligheten her nede. Den fant jeg for 8 år siden, da jeg falt for min beste venn. Vi hadde møttes på nettet i 2003, og hatt sporadisk kontakt til jeg flyttet ned. Etter det var han veldig ofte på besøk og vi fikk et nært og godt vennskap. Så ble han singel, og i februar 2007 oppdaget jeg til min store overraskelse at jeg var blitt forelsket. Og 27 juni 2009 giftet vi oss. I februar samme år hadde det første barnebarnet også kommet. Da min datter og hennes kjære fikk en nydelig jente som fikk navet Sofie.
Nå er det blitt 2015, Hans Christian og jeg har vært kjærester i 8 år og gift i snart 6 år. Det er kommet 3 barnebarn til og nr 5 kommer i mai. Noe vi gleder oss veldig til.
Vi har også kjøpe oss ny leilighet og har ventet på den siden april 2013, der har vi gjort endringer og fått den tilrettelagt for oss begge to, siden vi begge har helsemessige utfordringer i hverdagen. Og vi gleder oss vilt til å flytte inn i ny leilighet i mai/juni. Der får vi 13 kvadrat terrasse på bakkeplan og en liten hage. Det blir leit å flytte fra vennene vi har her i blokka, men det blir jo ikke lengre unna enn at både de og vi kan komme ofte på besøk.
Så nå når jeg er snart 45 år, har jeg det veldig bra. Jeg har stor familie, både min og svigerfamilien og gode venner. Jeg har invitert til jentefest 11 april for å feire 45 årsdagen min, noe jeg gleder meg veldig til.
Ja jeg har gått igjennom mye dritt, psykologen på Jeløy Kurbad kalte meg for et løvetann barn, men jeg har klart meg bra. Sterk er jeg nok ikke, men det kommer seg. Jeg kan ta imot komplimenter å tro på at de er sanne. Og det er veldig deilig. :-)
Dette ble jo litt, men det kjennes godt å få det ut. Det er mye som er blitt glemt/fortrengt opp gjennom årene, men jeg har vel fått med det meste. Det groveste.
Jeg er veldig i tvil om jeg skal dele bloggen min med andre, sånn at alle jeg kjenner kan få lese dette. Jeg tenker de vil få sjokk, tror ingen er klar over hvordan jeg egentlig har hatt det... Redselen for hva andre kan komme til å si, er der inne. Den stikker, derfor tviler jeg. Selv om det har vært godt å få dette ut. Hjernen har jobbet på høygir, det har vært mye vondt å plukke frem. Tårene har ikke vært så langt unna, men det har gått greit. Jeg har konsentrert meg om å få dette ned, svart på hvitt. Jeg tror jeg trengte det!! Det var i alle fall på tide.
Nå kan jeg senke skuldrene en gang for alle og bare nyte det å føle seg elsket.
Tusen takk, kjære Hans Christian, for at du er her for meg. Alltid!!
Jeg elsker deg av hele mitt hjerte.
Takk for 8 fantastiske år!!! Jeg håper det blir mange mange mange år til sammen med deg.
Sterk historie Sigrid! Beundre dæ for at du tør å fortelle! Klæm tel dæ...
SvarSlettTusen takk. Godt å få sånne tilbakemeldinger. :-)
Slett