I dag er det 9 år siden jeg hadde en oppdagelse som satte meg helt ut..
Her er historien om det...
I 2003 begynte jeg å skrive med en hyggelig kar i Oslo, vi var begge klare på at han var opptatt og jeg bodde fryktelig langt unna. Kontakten mellom oss var av og til regelmessig og av og til ikke..
Vi brukte hverandre til å øse av oss frustrasjoner vi hadde.
Livet mitt var litt stillestående der oppe i nord, og så fikk vi usikkerhet rundt å ha et sted å bo. Dette var da våren 2006. Huseier var usikker på om han ville fortsette å leie ut eller om han ville selge. Dette slet veldig på meg og barna.
Så var det en kompis av meg som sa: "du snakket om å flytte derfra, hvorfor tar du ikke dette som et spark bak og gjør alvor av det?!
Så det gjorde jeg... jeg drev å flørtet med en kar i Oslo da, og begynte med å reise ned til han på besøk en uke i slutten av juli. Da hadde jeg bestemt meg for å flytte, nå var det bare å finne et sted å bo.. hadde et par tre leiligheter på hånda da jeg dro, men fikk ikke tak i noen av eierne den uka. Så da var jeg like langt. Men jeg hadde en flott uke i Oslo.
Den samme vinteren og våren hadde kontakten tatt seg mer opp med han jeg brukte som "søppelbøtte." Så vi hadde avtalt å møtes mens jeg var i Tigerstaden.
Det gjorde vi, og det var så rart. Det var akkurat som å møte en venn jeg bare ikke hadde sett på en stund. Og vi hadde aldri møttes før! Kontakten var der fra første minutt, og praten gikk løst på oss begge to. Kvelden gikk veldig fort.
Så fant jeg meg endelig leilighet på Tveita, og 1 september kunne vi endelig sette kursen til Oslo.
Det var godt og skremmende på samme tid. Et helt nytt og ukjent kapittel startet.
Jeg drev fremdeles å tusket med han andre, og det fortsatte jeg med til rundt januar/februar. Han var ikke interessert i noe mer og jeg trodde jeg var forelsket i han.. men har jo skjønt i ettertid at jeg ikke var..
I løpet av denne vinteren var Hans Christian blitt en veldig god venn og var ofte på besøk. Han fikk veldig god kontakt med Mads og Roy-Patrik. Og RP begynte å spørre om når vi skulle bli kjærester.
Så kom februar, og HC dro til Spania en tur. Han skulle komme til meg når han kom hjem. Jeg hadde vært på byen dagen før, og hadde fått litt vel mye å drikke.. så formen var ikke noe å rope hurra for..
Gutta mine var hos min bror og svigerinne den helgen.
Langt om lenge fant jeg ut at jeg måtte komme meg opp, og HC sa at jeg måtte få i meg noe mat før gutta kom hjem.
Så vi dro ned til byen og gikk på Hard Rock Café. Mens vi sitter der er det noe som skjer, jeg ser plutselig på HC på en helt annen måte.. og jeg blir helt satt ut, og veldig stille.
Noe som ikke er likt meg... og det reagerer han jo selvfølgelig på.
Vi henter gutta på togstasjonen og drar hjem til oss og setter på film. Jeg fortsetter med å være stille, og HC spør hva det er, gang på gang.. jeg kan ikke si dette, det går bare ikke. Jeg kommer til å ødelegge vennskapet!! Tusen tanker surrer i mitt forvirra hode..
Neste dag fortsetter han å spørre, på sms, han er jo på jobb.
Etter mye mas om dette, skriver jeg: "Mulig jeg er på bærtur, men er det noe mer mellom oss enn vennskap?" Jeg sendte mld og hadde hjertet i halsen. "Nå har jeg ødelagt alt", tenkte jeg. Og jeg ventet og jeg ventet.... de 8 minuttene var utrolig lange.... men så kom det: " Nei, du er ikke på bærtur."
Hadde det ikke vært for ørene, hadde gliset gått rundt!!!
Juhu, jeg hadde falt for min beste venn, og han hadde falt for meg. Vennskapet var ikke ødelagt, tvert imot!
Nå er dette 9 år siden. Det har vært 9 fantastiske år.
HC har lært meg så masse om meg selv, lært meg å se ting på en ny måte.
Han er så snill og god og romantisk og og og...
Han har tatt imot barna mine med åpne armer, mamma falt pladask for han fra første øyeblikk. Han er virkelig svigermors drøm.
Han er raus mot alle, streng når det kreves, men veldig rettferdig.
Sammen med meg er han blitt bestefar til 4 og Beppe til en (bestefar-tittelen var opptatt). Alle barnebarna er veldig glad i bestefar, noe som er veldig gjensidig. Han sitter på gulvet å leker med dem, bråker og tuller.
27 juni 2009 var en stor dag i livene våre. Da giftet vi oss, og nå er det snart 7 år siden!!
Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle finne meg en ny mann. Jeg var alene i 11 år får jeg ble sammen med min aller kjæreste Hans Christian. Så fant jeg han, vi ble veldig gode venner og så kjærester og så mann og kone. Akkurat en sånn mann jeg hadde drømt om, men aldri trodde jeg skulle finne.
Enda i dag får jeg hjertebank og kjenner på den store forelskelsen. Helt utrolig, men det er sant.
Jeg hater når han er borte i helgene, da finner jeg ikke roen og bare surrer rundt meg selv.
Vi har godt av å være borte fra hverandre, men jeg sliter med å være alene hjemme. Da er det bedre når jeg er den som er borte, savnet er like stort, men da har jeg andre ting å være opptatt med.
Han er flink til å komme hjem med blomster, jeg får flotte gaver og masse oppmerksomhet.
Vi har adventskalendere til hverandre, og i fjor overgikk han seg selv. Jeg fikk billett til julekonserten til Kurt Nilsen, masse annet fint. Og på julaften fikk jeg 4 billetter til Sivert Høyem konsert. Så den var vi på sist lørdag. En fantastisk konsert forresten. Så TUSEN TAKK, KJÆRE!!!!
I julegave fikk jeg tur til Nederland. Den turen er i april med koret. Da har han alliert seg med ei vi begge kjenner i koret, og fikset dette bak ryggen min. ÅÅÅ så glad jeg ble og ÅÅÅÅÅ som jeg gleder meg!!
ÅÅÅÅÅ for en fantastisk mann jeg har!!!
Jeg kunne ramset opp så veldig mye mer, men da blir jeg aldri ferdig.
Jeg kan bare si at jeg må være verdens heldigste jente som har truffet en så fantastisk mann!!
Til min kjære, kjære Hans Christian. Jeg elsker deg!!
